15. januar 2014

To unge, kjekke damer med opprinnelsesland Filippinene hadde funnet veien til Rødstua. Hadde ankommet Norge for et år siden, gått på norskkurs og fått seg jobb som noe lignende «au pair». De er utdannet sykepleier fra hjemlandet og har tatt et par kurs her for å oppnå samme status, men ennå ett må til, minst. Jobben de har nå er neppe fulltids og de er ikke fullbefarne i norsk og hvorfor de fant veien til oss er ikke fullstendig kartlagt, men Anne fortalte at de hadde ringt henne for noen dager siden og spurt om de kunne være hos oss en dag for å treffe norske folk og kommunisere på norsk. Anne er så gem, hun sier ja til alle gode forslag og det skulle bare mangle, Rødstua er åpen for alle. Du skulle sett kara! Jeg tenkte brått at dette duger ikke, de blir sittende der og kara prater bare seg imellom, men neida, det tok ikke lang tid før damene var i fokus, ble nesten forhørt om hjemby og hvor på kartet og «der har jeg vært da jeg var på sjøen» - til og med «hei på deg» på filippinsk ble hilst. Damene var søte, de var beskjedne, ville ikke ha kaffe, ikke vaffel, men Anne og Borghild nøda dem og - sto på - og de ville ha allikevel! He..he.. de smilte og snakket norsk og kunne masse historie og dialogen gikk over bordet smurt som vaffeljernene på kjøkkenet og kaffen kokte ikke fort nok. Jeg fant frem byen og kartet og valutakurser og alt på smartfonen min, bare sånn for å ha noe å gjøre og for å sørge for at samtalen dugde og rotasjonshjulet på Google gikk som hjulet som fikk vann på mølla.

De var så søte. De var intelligente og kvikke. Fikk det beste ut av kara. Jeg fikk meg ikke til å fotografere. Angret så. Skulle hatt et bilde.