22. januar 2014

Helt nytt kjøkken og fersk kaffe skinte og dufta mot oss denne onsdagen. Blanke benker og nytt lys. Alle gratulerte Anne og Borghild, rettet gode tanker til de frivillige håndverkerne og fikk omvisning rundt øya og inn i varmen, der rant kaffen i kolben og vaffeljernets ledningen ble stukket inn.

Torsdag, etter stengetid rev Rune og broren den gamle innredningen, ut med fotlister, gulvbelegg og hele sulamitten. Fredager er stua stengt for servering og således ble det tre dager for snekring. Kjøkkenet er fra IKEA og krever leseferdighet og fingre som funker. Den første pakka hadde ikke tegning, det hadde ingen opplevd før, men ved hjelp av anvisningen i den andre og erfaring fikk de opp hjørnet og fortsatte på begge flanker. Samme oppsett som tidligere, ikkeno feil med løsningen, men det gamle var slitt. Helgen gikk med og vel så det. Vafler og kaffe var mulig på mandag og tirsdag var finishen fiksa.

Således fikk vi kara oppvartning som vanlig og bordet var kjapt fullt. Onsdagene er et høydepunkt i uka, vi kreker oss ut selv om det snør. Været er ikke noe tema, samtalen går rundt fortid og fremtid med nåtidsinnslag som kaffepåfyll og påminnelse om sjåfør- og måkeoppdrag. Annar sitter aldri lenge på benken, han fyker rundt og flytter snø. Vi andre er ikke til å rikke. Nå tuller jeg forresten litt, det går an å gjøre flere ting, både være med i gubbegruppa og ta på seg oppdrag. Så det hender det kommer en telefon eller at Anne kommer inn og spør om hjelp, men dette er intet krav, slapp av, gubbegruppa er noe for seg sjøl, og masse i seg sjøl. Ofte er det sånn at den som starter som frivillig etter hvert finner seg til rette i stua og når alderen stiger og styrken minker, sitter en mer stille og liker og prate og andre trår til. Når en blir enda eldre blir en selv hjulpet av nye frivillige og så går verden videre, for å si det sånn. Ubønnhørlig er det og en må bare trå til når en er frisk og rask, og kan, og vil, og så får det gå som det går, sånn er holdningen og selv om det er sørgelig skjønner en livets gang og gleder seg over minutter og sekunder slik en en gang gledet seg over lange lengder og neste oppløpsside.

Ekeberg og Oslo bys historie er stadig tema. Alt var bedre før er visa og den er velkomponert og taktfull. – Husker du hvordan det var på havna før? Den gang det var virksomhet og et internasjonalt miljø der, hvordan båter kom og gikk, sjøfolk fra fremmede havner gikk i land og tok seg en øl og varer ble lastet og losset, svære kraner beveget seg langs kaiene, svingte vaiere og kroker. Biler kom i kasser, køl, koks og alle slags handelsvarer ble heist på lastebiler og fraktet avgårde. Nå er dette vekk og varene kommer i containere andre steder. - Det var så levende og internasjonalt og spennende den gang. - Ei god tid! Sånn snakker vi og så går samtalen over til andre havner i andre land, med spennende sjømannshistorier. Ikke alle har vært på sjøen, vi er som folk flest og har hatt alle slags jobber. Det finnes alltid møtepunkter, noe en kommer på når noe nevnes, da gjelder det å vente til fortellingen er ferdig før en smetter inn sitt, må være bevisst på «timing» for at dialogen funker, men det er aldri noe problem, vi er alltid gode venner og beriker samtalen.

Flere nyheter
2018 © Ekeberg - Bekkelaget frivilligsentral